Best of the Vest – Granittmekka i Hurrungane!

Best of the Vest – Granittmekka i Hurrungane!

Tekst: Eivind Hugaas 
Foto: Eivind Hugaas og Øystein Skutevik 

Nå som sommeren nærmer seg er det naturlig at ambisjonene flytter seg fra plasten til granitten, skjer det på naturlig vis er det det feteste. Har man ambisjoner om Storen er det ekstra fett. For den som vil ha bratt, eksponert og litt kinkig granittsmyging er det nettopp på Storen man kan finne det. Her snakker vi ikke om Heftyes renne, nei, i denne artikkelen er det Vestveggen som står for tur. For når sola ligger lavt over Dyrhaugsryggen gløder det fra gyllen granitt, buken på dragen er eksponert, våger du angripe? 

Vestveggen er kompakt med få, men markante klatrebare formasjoner. Den er bratt, noen seksjoner er lett overhengende og den kan minne om en vertikal utgave av Presten. Man kommer langt med power, men er totalt sjangseløs uten granittisk touch and feel. En bestigning er en prestasjon i seg selv og alle rutene er benchmarks for graden og stilen. 


 To guttunger med stjerner i øynene trygt nede igjen under veggen på slutten av en lang dag. 

Veggen har de siste årene igjen blitt brakt fram i lyset med fem nye taulengder som linker inn og ut av allerede eksisterende ruter. Det er skarpklatreren Henning Wang som står for førstebestigningen av disse taulengdene som i hovedsak retter ut linjeføringa på ruta «Luft Vind Ingenting» (LVI); med en direkte start og en direkte slutt. Den direkte starten legger til en 7- og 7 der hvor LVI går en lang og ulogisk travers ut venstre og så tilbake høyre. Den direkte slutten er selve mesterverket; med tre taulengder på grad 8-, 8 og 7- gjennom den bratteste og mest eksponerte biten av veggen. Det direkte utsteget er blitt repetert èn gang, da onsight, av ingen ringere enn bredgutten selv; Pete Whittaker, i taulag med Mari Salvesen. Den direkte slutten er gjerne litt våt og litt runout, mens den direkte starten gir en flott start på LVI for de som ikke har fjellåtteren helt inne i repertoaret. 

På tross av at mange flinke klatrere valfarter til Lofoten for å gå sjuer-testpieces ser veggen relativt lite trafikk, tross at klatringa er like fin eller finere. Mye av det kommer kanskje av den noe myteomspunnete statusen veggen har. Her skal jeg forsøke å gi en kjapp oversikt, drepe noen myter og få opp tradpsychen med å fortelle om min og Øysteins tur opp «Luft Vind Ingenting med direkte start (avslutning via ruta «Vestveggen»)». Det er ett komplisert navn så vi kaller den bare «Best of the Vest». Den linker den kanskje fineste klatringa på veggen uten at det blir alt for vanskelig, men aldri lett og er godt sikret hele veien, akkurat sånn man vil ha det! 


Lite menneske – stor vegg på introsvaene. Er det snø her så husk stegjern! Foto: Øystein Skutevik

Øystein står til navnet sitt, han ser deg og han er bunnsolid som grunnfjellet. Han klatrer også som en gud. Jeg er bare gira. Med tre dager far-og-sønn aktiviteter i Hurrungane var jeg derfor klar for å bytte ut fattern med en høypotent bergenser og flyte opp gyllen granitt i en stor vegg. Øystein har den unike egenskapen tålmodighet; både med seg selv og andre, dette velger jeg å kompromissløst omfavne. Som resultat var vi derfor ikke avgårde fra Turtagrø før klokken elleve på kvelden for å sove på klubhytten (en b, vpg ikke korriger) i hovedsak for å for å få hodet i skjerpet modus. Man blir gira når skaftet og tørklet til Slingsby henger på veggen.  

Opp kl 06:00, Hurrungane er i dvale. De første Storen-gjestene har tuslet forbi og nettopp blitt satt i bånd på bandet når vi tar fatt på anmarsjen. Fra klubhytten er det fort gjort. Introsvaet er helt snøfritt, en sjeldenhet etter en glohet sommer som vi nå nyter halepartiet av. Jeg synes det er skummelt å gå opp svaene, men blir beroliget av Øystein som går i rolig tempo og tar inn over seg omgivelsene med mobilkameraet. Veggen kommer nærmere og jeg får beskjeden jeg hadde regnet med lå i kortene til Øystein, han konkluderer med at jeg er dagens taupistol, Øysteins klatreform er i dvale og første taulengde er bratt, en hard start! Noen håndjammer senere har jeg en liten ut av meg sjæl opplevelse der jeg pustende og pesende drar meg i land på standplassen på en hylle i bunn av en smalende kamin. Jeg oppgraderer den til sju i hodet mitt og sikrer opp Øystein mens heisesekkene henger i friluft. Det var sikkert bare mangelen på morrakaffe. Neste taulengde går bedre og jeg finner etter hvert krimpetraversen som leder ut av den etter hvert lett klaustrofobiske kaminen og lander meg på en hylle i bunn av ett nydelig håndjammeriss. Selv om hjernen spant skrekkscenarioet hvor man pendler ut av traversen og blir slukt av kaminen var det gode krimper og kule flytt som endelig får pirret granittsmygeren i meg, lets do this! Jammerisset går som en lek og vi er nå der hvor originalen på LVI kommer inn fra venstre. De neste to taulengdene er LVI sine crux på sju og sju pluss. Der hvor klatringa hittil har vært av det store kaliberet er det tydelig at det er lilla og grå som er de nye størrelsene for de neste hundre meterne. Cruxtaulengden er usannsynlig; ett tjue meter langt syltynt riss snirkler seg rett opp fra en standplass over ett overheng med hundreogfemti meter luft under seg. Rutenavnet er åpenbart, dette er luftig! 


Luft, vind ingenting og granitt. Bortsett fra vinden var det nok av de tre andre. Fra tredje taulengde da vi nærmet oss cruxlengden, som er over neste overheng i bildet. Foto: Øystein Skutevik


Øystein drar på mellom gode fingerlåser på tredje taulengde.

Ikke er den noe spøk heller, men diverse sniking fra Bohus kommer godt med og jeg trives skikkelig. Jeg roper «YESSSS!!!!» utover hele Hurrungane idet jeg synker fingrene ned i en bombe trefinger risslomme og føler jeg har dratt meg gjennom det verste. Storen-gjestene som ser på fra sørryggen får seg ett show. Men taulengden er langt fra over og jeg vil IKKE blåse det her. Den neste halvtimen blir nervepirrende. Varmen er intens i sommersola på 2000 moh og jeg må ta av og på skoene tre ganger på en liten hylle før jeg til slutt committer til den siste biten opp til standplass; en Alex Honnold-hylle midt i paradis, er det mulig! Vi hadde lekt med tanken på å gå Henning sitt direkteutsteg herfra, men i løpet av sekkeheisinga kramper fingrene opp flere ganger, det er rett og slett for varmt og vi har fått nok mestringsfølelse for en stund. Det kan også nevnes at Øysteins tålmodighet kombinert med taulagets angst for materiell mangel i alpint terreng har resultert i to heisesekker med alle tenkelige bekvemmeligheter; noe jeg selvfølgelig setter pris på når beistene først er oppe. Vi tar derfor en skarp høyre og følger LVI sin originale linjeføring som går sammen med ruta «Vestveggen» og møter denne rett før dens sjuminus-crux. Øystein stiller som betamaster og gir meg en fly-by-wire flash av taulengden, som han sighta i fjor da han gikk «Vestveggen». Ikke at betaen er spesielt spesifikk, det er neppe noe du vil finne på ditt lokale buldresenter; her er det nemlig kroppskontakt som er trikset, uten å røpe for mye. Uttoppingen går smertefritt og det er to guttunger som springer ned i kveldssola mot Bandet, livet ass. 


Øystein på cruxet, for en fest av en taulengde! Legg merke til luften under føttern.


Livet ass! På toppen av siste vanskelige taulengde i ett hav av granitt. Foto: Øystein Skutevik

Ok, tenker du, dette hørtes kult ut, men kanskje litt vanskelig? Det er det, men det er også sånn at en levende subjektiv skildring er bedre enn en kjedelig objektiv beskrivelse hvor alt blir stemplet dritlett. Jeg håper varianten vi gikk kan friste flere og etter hvert bli en liten testpiece, sånn som Storpillaren, en ganske sammenliknbar rute tatt alt i betraktning. Ha i bakhodet at klatring aldri er konformt av natur og man må regne med å få en strekk eller to i egoet av skumle kaminer eller bratt jamming på morgenkvisten. Om man vil ha en litt softere start på Vestveggen-karrieren er ruta med samme navnet; «Vestveggen», ett veldig godt alternativ. «Vestveggen» er som nevnt sju minus og kan sikkert sammenliknes med de litt vassere rutene på Presten. «Skagastølsrisset» er en enda softere variant og med fin klatring på femmertallet er den en fin intro til store vegger langt fra folk i høyden.  

Til slutt noen tips og anbefalt lesing: 

  • Sjupluss-cruxet har to linjeføringer i Jotunheimen-føreren, de som har repetert den i fri har gått den høyre varianten, slik vi også gjorde. Litt uvisst om den venstre varianten er gått i fri, men det ser skitfett ut, prøv! Kanskje dette kan bli din claim to fame! 
  • Det ryktes at sjupluss-cruxet på LVI er dårlig sikret når man kommer onsight, men vi fant det bra sikret om man tar seg god tid. Det er allikevel greit å ha trippelt opp med kammer i størrelsene svart – lilla vanlig totem og ett sett messingkiler, de kommer også godt med på ruta «Vestveggen». 
  • Fører for Vestveggen og Hurrungane forøvrig finnes i NTK sin hendig «Fører for Jotunheimen», obligatorisk del av bokhyllen om du skal kunne kalle deg fjellklatrer i Norge: https://www.vpg.no/dvd-b%C3%B8ker/109560/klatref%C3%B8rer-jotunheimen 
  • Her er Salvesen sin blogg fra første fribestigning av Best of the Vest med lekre bilder, legg merke til hvor Henning klatrer høyre på traversen i andre taulengde, eller gjør som oss og få litt mer eventyr i kaminen: http://joikapride.blogspot.com/2014/08/cr-vind-ingenting-direkte.html 
  • Her er Sondre sin blogg fra første fribestigning av Luft Vind Ingenting med direkte utsteg og innsteg, fin topo og artig lesing fra en meget solid prestasjon!: https://peakbook.org/no/tour/139781/Jotunheimens+hardeste+klatrerute.html 
  • For de som vil ha (mye) mer eventyr så fikk Sørveggen på Gjertvasstind en ny rute i sommer med voksen klatring på åttertallet av Lars Martin Solberg og Sigbjørn Veslegård. Som vanlig underholdende blogging fra norges superjoikablogg Hei og Hå klatring av en igjen meget solid prestasjon:http://heihaaklatring.blogspot.com/2018/05/srveggen-pa-gjertvasstind.html

Legg igjen en kommentar