I Davos med Trailguide.net

I Davos med Trailguide.net

Hvem vil ikke sykle denne stien?Hvem vil ikke sykle denne stien?

Mitt reisefølge de siste ti dagene er endelig tilbake på sykkelen etter at et inngrodd hår på tommelen har satt han ut av spill i flere dager. Vi er på “Alps Epic Trail” og nå har han stoppet opp for å ta inn litt av inntrykkene fra stien som begynner med 700 høgdemeter nedoverflyt av beste sort.

“Dette er den beste stien jeg noensinne har syklet. Ever!!”. Det skal bli flere slike kommentarer fra reisefølget i Davos de neste dagene.

Noen dager tidligere hadde tommelen utviklet en hissig infeksjon og rødt hadde nå gått over i lilla og var i ferd med å bli svart. Hele Po-sletta hadde siden solnedgang vært innhyllet i en beksvart truende sky som nå eksploderte i det mest voldsomme uværet noen av oss hadde opplevd. Vi befant oss på motorveien nord for Milano i en eldre bobil som jeg inderlig håpte var tett. Veidekket ble raskt dekket av vann og jeg unnlot å fortelle om de slitte dekkene på bilen etter 7000 kilometer på veien siden jeg forlot Norge to måneder tidligere.

Trailguides hovedkontor i mellom-Europa i sommer
Trailguides hovedkontor i mellom-Europa i sommer

Reisefølgets tommel var i en sørgelig forfatning, det var midnatt, og nå var eneste utvei å finne et sjukehus i dette uværet av episke proposjoner som truet med å ta med seg hele Po-sletta ned i middelhavet. Vi tok av ved første mulige avkjøring og etter en kort rådføring med google kom to kliss våte nordmenn uten sko inn på akutten hvorpå den ene viste tommelen og den andre fikk bruk for “Pollice”, “Infezione” og “Medico” som han hadde lært seg noen dager tidligere.

Noen dager senere er vi altså i Davos. Tommelen var kuttet opp, tømt for puss og bandasjert og vi sto og beundret den endeløse stien som følger fjellsiden nedover fra Jakobshorn mot Sertigtal. Alps Epic Trail er 4 mil med kvalitetssti, bare avbrutt av noen få korte transportetapper på grus. Stien tar deg gjennom fantastisk natur fra toppheisen på Jakobshorn på nær 2600m til Filisur på 1000m hvor man kan ta toget tilbake til Davos. Denne ettermiddagen fikk vi bare tid til å kjøre den første seksjonen, men vi forsto lett at dette var noe helt spesielt.

Slike traverser er dagligkost i Davos
Slike traverser er dagligkost i Davos

Etter å ha forhørt oss på facebook fant vi fort ut at de heteste tipsene for Davos får man hos sjefen på Bike Academy rett ved Parsennbahn i Davos Dorf. Vi trillet inn i lokalet hvor vi ble møtt av en smilende sveitser som lurte på om vi var Nordmennene. Han hadde nemlig fått to telefoner i dag at to syklende nordmenn ville dukke opp og spørre om turtips. Vanskelig å tyde om dette var positivt eller negativt, men ryktet hadde i allefall gått foran oss.

Vi fikk et hett tips om en fantastisk runde helt uten fotturister, en fin restaurant ca. halvveis, og en episk sti over fjellryggen fra Pischa til Hüreli med en endeløs nedkjøring mot Klosters 1300 høgdemeter lengre nede. Dessverre går ikke heisen om sommeren så vi måtte klatre opp selv. Lett sa vi.

På formiddagen ble det smurt to brødskiver hver, vannflasker fylt opp, og vi satte avgårde innover dalen fra Davos sentrum i et fantastisk sommervær. Vi småpratet om turen og lurte på om vi ville klare å sykle opp bratta, eller måtte skyve sykkelen. Vi kikket oppover fjellsiden vi skulle klatre og prøvde å gjette hvilken som skulle bestiges. “Kan ikke helt skjønne hvilken det er” sa reisefølget. Jeg hadde allerede hatt en gryende mistanke om at terrenget ikke helt stemte med kartet, men unnlot å si noe.

Vi hadde prestert å sykle inn i feil dal. “Dette forteller vi ingen” sa vi i kor, mens vi konstaterte at vi hadde rotet bort nesten to timer på en dag hvor vi strengt tatt hadde startet litt vel seint for en “all-day-epic” tur.

Reisefølget på Alps Epic Trail - 40km med sti
Reisefølget på Alps Epic Trail – 40km med sti

På den lette klatringen på sti oppover Flüeladalen kunne man nyte naturen og tankene var fokusert på hva slags lunsj jeg skulle bestille når vi endelig nådde restauranten “Tschuggen” lengre oppe. Godt å ha litt friske karbohydrater i kroppen når vi skulle begynne den bratte klatringen opp fjellsiden.

Vi ankom restauranten og utenfor sto skiltet “Mittwoch ist Ruhetag”, det hørtes da godt ut sa reisefølget mens han ristet febrilsk i døra som ikke ville slippe oss inn. Jeg kikker inn vinduet hvor lokalet er mørkt og tomt og tenker jeg skulle kanskje ikke skulket de tysktimene på skolen.

Det ble to svette brødskiver og vann på trappa.

Restauranten i bunn av klatringen serverte Mittwoch ist Ruhetag så de ble tungt etter det
Restauranten i bunn av klatringen serverte Mittwoch ist Ruhetag så de ble tungt etter det

Stien opp fjellsiden viser seg å være laget for syklende alpinister godt under vår kroppsvekt og en kondisjon ment for Tour de France. Det var bare å gi opp og skyve sykkelen. De to skivene hadde langt i fra stilnet hungeren etter karbohydrater og tempoet ble hold på nivå med snøsmeltingen på nordpolen. Selv marmottene – de lubne store marsvinene som løper rundt i fjellheimen – sto å lo av oss. Til helvete med dem.

Vi kom oss etterhvert opp til toppen hvor stien starter, men reisefølget var skrapa for energi. Batteriet var tomt, det var 1300 høgdemeter som skulle kjøres ned, ikke et menneske i sikte, 10 varmegrader og truende skyer i horisonten. Det var bare å komme seg avgårde.

Fra heishuset går stien langs ryggen i flere kilometer og gir en fantastisk utsikt mot Davos 1000 meter lengre nede. Etter å ha forsert ryggen krysser man over på andre siden og ser stien som går ned mot Klosters. Herfra er det bare nedoverbakke på den deiligste stien man kan tenke seg. Formen til reisefølget er mirakuløst tilbake på plass og farten og flyten ned mot den lille alpebyen er upåklagelig. Etter å ha kommet oss det siste lille og teknisk utfordrende stykke ned til seteren Drusatscha velger vi ruta mot Klosters som planlagt i stedet for den heller kjedelige offisielle turen tilbake til Davos.

På vei ned mot Klosters, alle motbakker unnagjort
På vei ned mot Klosters, alle motbakker unnagjort

Nå er imidlertid kreftene fullstendig slutt, vi møter en sti dekket av kuskitt, gjørme, steiner, og nok et par oppoverbakker som må forseres. Det trilles på flatmark. Det stoppes og hviles i nedoverbakke. Mine tanker kretser rundt pizza og øl og jeg tenker jeg driter i sveitsiske priser og håper bare reisefølget overlever siste biten ned til Klosters.

Sju timer, to brødskiver og stengte restauranter gjør sitt med en syklist
Sju timer, to brødskiver og stengte restauranter gjør sitt med en syklist

Etter sju timer på setet, fire liter vann, to brødskiver og stengte restauranter ruller vi endelig inn på jernbanestasjonen i Klosters, sjekker togtidene, får i oss en cola og snickers hver. Vi utbryter nok en gang at dette er den råeste stien noen gang syklet. Ever!

“I Sveits er regler til for å følges, ikke diskuteres” sier konduktøren og henviser til at gjestekortet vårt ikke dekker sykler på toget og vi må pent nødt betale. Vi blar opp hundretusen sveitserfranc hver og forbanner konduktøren og de 200 metrene vi hadde igjen av togturen når han dukket opp.

På togstasjone i Davos Dorf møtes vi av en tidligere bekjent som loser oss til den lokale hangouten for syklister, “Chalet Velo” og den beste pizzaen og det kaldeste ølet vi har smakt siden vi forlot Italia.

 

 

 

Stier og turer som bør oppleves i Davos

 

2 Replies to “I Davos med Trailguide.net”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Solve : *
21 + 3 =