Det finnes større fjell i utlandet

Det finnes større fjell i utlandet

På vei inn i Kara Suu Valley. Tekstforfatter: Mads Gausdal.

Kris ringte meg en gang i Oktober i 2016, han var gira på å sjekke ut Camembert, Baguett og de Franske alper neste sommer. En kort, lett og behagelig campingtur på max 10 dager, smude greier tenkte jeg. Til tross for at jeg var der i 2012 og gjorde diverse greier der, kunne godt leve på sur ost og druer en gang til. Så mye planlegging var heller ikke nødvendig til en slik chartertur, god skuring.

Henrik ringte meg en gang i Februar året etter. «Hører du og Kris skal til Alpene og leke alpinister i sommer??»

«Ja tenker oss en liten tur ned og sjekke forholda ja» svarer jeg med ro i stemmen.

«Men vi var jo der for bare 4 år siden, hva er planen da?” kommer det kjapt fra Henrik.

Der skal vi klatre, og der, og der. og væffal der!

Jeg hørte allerede at Henrik var fnurt fordi jeg hadde gått bak ryggen hans med planlegging av sommerens eventyr. Etter at han ble gressenke da madamen flytta pga studier har planene og eventyrene kommet flagrende.

“Skal ikke bli med til Kirgi istedenfor da?” sier Henrik. “Kirgi??” svarer jeg overraska “Er det nord for Kautokeino det, kanskje?” og prøver å være morsom. “Haha, Kirgisistan ligger i Sentral-Asia og var en del av den gamle Sovjetunionen. Det var blant anna der han derre Dawnwall-kongen Tommy Caldwell ble kidnappa tilbake i 2000 og endte opp med å nesten ta livet av en fyr i forsøket på å stikke av!” kommer det kontant fra Henrik. “Du sir det ja, skal vi ringe Kris eller?” svarer jeg uten å tenke meg skikkelig om.

Mads er sikkerhetsansvarlig og tar jobben på alvor.

Det ble Kirgisistan. Tjueto dager i et fantastisk land med en fjellkjede som kan minne om en blanding av Dolomittene, Patagonia og Norge. Lite visste vi hva vi dro til der vi satt på Moscov flyplass kvelden 6. juli, pimpa nedpå halvlitere som om det var de siste, og snakket om hvor bratt og hardt vi skulle støte. De 8 timene med transit som skulle brukes til fornuftig restitusjon ble heller en mindre fornuftig og mer fuktig opplevelse.

Full kontroll på dollars og lisenser!

Vi ankom hovedstaten Bishkek morgenen 7. juli med gradestokken over 40-tallet var det godt det ikke var et langvarig opphold i lavlandet. Ordning av lisenser og tillatelser for å entre Karavshin-området ble gjort av Aksai-sjefen sjøl Dimitri, en typisk russer-russer som eide reisebyrået vi brukte. Funfacten er at dette var også samme byrå som Tommy Caldwell brukte i 2000 da han og noen venner ble tatt til fange av opprørsgrupper i samme dal. På et av samme innsteg vi var på vei til. Dimitri beroliget oss med at det var andre tider nå og han hadde omtrent ikke opplevd noe lignende siden episoden med Tommy.

Papirene var uansett vår forsikring og tillatelse skulle vi i bli stoppet av militært personell som patruljerer rundt i fjellområdene nettopp på grunn av blant annet episoden som skjedde 17 år tidligere.

Vandrestaver var sjelden kost der nede.

Litt kjappe fakta: Kirgisistan er et av de flere –stan landene i Sentral Asia som alle (bortsett fra Afghanistan) var en del av den tidligere Sovjetunionen, men som i dag grenser til Kina, Kazaksthan, Uzbekistan og Tajikistan. Landet er svært fjellrikt med Peak Lenin (7134 moh) som høyeste punkt, og landbruken er en viktig del av næringslivet i landet.
Folk i landet er latterlig hyggelige, de unge snakker engelsk mens de gamle sverger til Russisk og Kirgisisk. Det er ikke behov for Visum, er du norsk og vil besøke landet, så flyr Aeroflot hyppig til hovedstaden til en fornuftig pris. Dollars er kongene, men de er også glad i sin egen valuta “soms” (gærninger).

Området vi var på vei til ligger sørvest i landet, helt på grensen til Tajikistan og blir av mange omtalt som “Asian Patagonia”. Klatremessig er denne plassen mest kjent for russiske klatrere og deretter er det meste av info å finne også kun på russisk. Ingen spesifikk topo eksisterer, men ettersom Henrik har Mastergrad i Google ble det mye oversetting av hjemmelagde skildringer og enkle topoer som vi tok med i en stor grønn perm.

Guiden vår med gummistøvler og joggebukse.

Det ble tidlig avgang neste morgen vestover med fly fra Bhiskek til Osh. Deretter videre sørvestover omlag 300 km med bil til landsbygda Ushgurush, som var startpunktet for en to dagers anmarsj til basecamp. Vi fikk møte storbonden selv og hestemannen (horseman) som skulle føre oss inn til basecamp med tre hester til bærehjelp for de omlag 200 kg med mat og utstyr vi hadde pakket for 16 dager+ i fjellet.

De neste to dagene gikk landskapet gjennom en forvandling ingen av oss noen gang hadde sett før. Fra ørkenaktige sletter til grønne, frodige åser, og til slutt til de vanvittige alpine fjellene. Det ble to lange dager annmarsj til basecamp som vi i etterkant ble fortalt var en firedagers tur, men som i følge Horseman selv var null stress å ta unna på to! “Tourist four days, alpinist two days!” sa han på rimelig enkel engelsk, ga meg en klapp på skuldra og tuslet videre i gummistøvlene og joggebuksa.

Fjellene begynner å komme til syne.

Basecamp Karavshin – Kara Suu valley

Endelig basecamp. To lange fjorten timers etapper på to dager, flere tusen høydemeter med 12kg på ryggen, da hestene hadde fått litt overload, hadde kjørt oss helt ut. Neste dag var det kun kaffekok og orging av mat som stod på tapeten i basecamp, som lå på omlag 2800 moh.

Stemningen var ikke helt på topp der vi stod i telte nuddelpakker, snickersbars, real, potetmos og alt annet. “Hvor mange sjokkiser har du Kris?” Henrik så bekymra ut “Tretti stykk!” svarer Kris , “Det er nesten en hver dag, hvorfor i helvete har vi handla så lite mat?” brølte Henrik.

Mads sjekker utstyret.

Det var dessverre ikke alt som hadde gått like glatt for seg og vi hadde bomma noe på matinnkjøpet, mye på grunn av det å rote vekk handlelista, delvis bakfull og en elendig butikk (dårlig unnskyldning) som eneste alternativ. Det var ikke krise, men det ble kun en klubbe (kjærlighet på østlandsk) til hver på lørdagskveldene, og vi måtte ut på kjøttjakt skulle om det ikke bare skulle bli ris og poter til gryterettene.

Men sulten på mat kunne vente, nesten to uker i basecamp omringet av noen av de høyeste og vertikale veggen som moder jord har å by på. Det var rått og nesten uvirkelig å endelig være på plass, og vi var mer sultne på Kirgi-Granitt enn Real sin Solgryn med bringebær.

Basecamp

Endelig klatring.

På satelitttelefonen tikket det inn faste meldinger fra vår værmann hjemme. Værdata fra ulike leverandører ble sammenlignet for å gi oss en best mulig værprognose (mest Acuweather og Yr.no) Det skulle bli gode forhold de neste dagene og ettersom vi ikke hadde allverdens tid i området var det bare å gi gass.

Det skulle startes lett og enkelt for å bygge opp selvtillit og ikke minst bli kjent med den fantastiske steinkvaliteten med rene riss og dieder så langt vi kunne drømme om. En 7-8tl ca 5c (french grade) ble første utgangspunkt, barneskirenn.

Endelig klatring!

Senere den kvelden lå jeg i posen og tenkte på om det var meg eller fjellene. Det ble bail tidligere den dagen, de rene rissene var ikke så rene som de skulle være, de var fulle av gress! GRESS?? Har jeg reist helt til langtvekkistan for å desperat og febrilsk grave i mose og gress for å finne elendige sikringsmulighet, der jeg hang oppi veggen å skreik og banna.

Flotte riss, men også grønt gress og lavendel.

Været var jo også et kapittel for seg selv. Med den kalde fronten i nord av dalen og den varme i sør var vi midt i smørøyet for tordenvær, haglebyger og mye regn. Selv om dette kom som oftest som kortere ettermiddagsbyger ga det oss allikevel et lite støkk. Vi visste at vi før eller senere kom til å bli mer eller mindre søkkevåte, og sommertemperaturen lot også vente på seg lengre nede i dalen.

Jeg sov dårlig den natten, som jeg kjente fjellene presse på meg der jeg lå i posen omringet av kjempene. Jeg var litt overrasket over hvor psykisk det tok på å være der.

Henrik i Silverwall.

Det ble mange vanskelige klatredager på grunn av vær, føre, og av til også mot. Hviledagene ble så godt som mulig utnyttet, blant annet til å bære klatreutstyr lengre inn i dalen og nærmere veggene slik vi slapp tunge sekker p den omlag 80 minutter lange anmarsjen. Forholdene var store og vanskelige og vi hadde ikke all verdens tid i omr¨¨det, noe som selvfølgelig gjorde oss frustrerte. Riss med mose, sva uten sikringer og et dundrende vær som kunne komme fortere enn Jetboilen kokte vann.

Toppen av Siberian Peak 5010 moh

Men slik er desverre den klatregreia innimellom. “All klatring er bonus” hadde vi sagt i felleskap før vi dro, noe som var viktig å ha i bakhodet. Det var turen i sin helhet som betydde noe, ikke bare klatringen. Det å kunne sitte i basecamp å klimpre på ukulelen, lese en bok eller bare eksistere på en så fjern plass er ofte nok i seg selv.

Speider etter nye eventyr på standplass.

Vi fikk endelig kjøpt nyslaktet kjøtt av lammelår hos nærmeste steinsæter, og første gang på en liten uke med høy aktivitet kunne vi endelig spise oss gode og mette. Det ble en aldri så liten løitens til dessert.

Utsikt mot basecamp 80 minutter med trasking lenger nedi dalen.

Dagene gikk unna. Det ble ikke noe “Norskerute” i Kirgi, som kanskje var en liten drøm hos oss, men det ble allikevel noen fantastiske dager i fjellene. Diverse lengre ruter med bail (men med fortsatt flott klatring) , flotte ryggtraverser og en to dagers alpintur var noe av det vi fikk med oss. Under vårt opphold i dalen møtte vi fire russere, to amerikanere og et østerriskt par. De fleste like lite vitende om området som oss. Selvfølgelig hadde jeg og amerikaneren en felles norsk klatrevenn på facebook, verden er så teit liten innimellom.

Kirgisistan overrasket på alle måter. Velfungerende teknologisk (hadde sett for meg mer India/Nepal) Fantastisk natur, og ikke minst alle de fantastiske menneskene vi møtte på reisen. Få ganger har jeg følt en så stor gjestfrihet i et å fjernt land.

En rå reise i ett rått land. Takk for turen og takk for all gleden, Smi mens jernet er varmt!

Mads, Henrik og Kris.

Henrik, Kris og Mads.
[unitegallery nestedtileskirgi]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Solve : *
8 − 7 =