Elektrisk klatring i Bohuslän

Elektrisk klatring i Bohuslän

Electric Avenue fanger fantasien. Den er det første man ser på anmarsjen til Skälefjell og blir det naturlige samtaleemnet på vei til klippen. Med god grunn. Linja, der den renner ned fra jettegryta i toppen er utrolig estetisk. At det er skikkelig vanskelig klatring og akkurat nok sikringer til at man kan falle hvor som helst og slippe unna med skrekken gjør at den balanserer akkurat på grensen til det mulige. Den perfekte ruta. Det er ikke rart at den blir beskrevet som en av verdens fineste ruter. Det er utrolig hva naturen har mekket sammen for oss klatrere. Noe sånt må man bare klatre, eller i hvert fall prøve å klatre.

For en linje! Foto: Simen Lønsethagen.

Men, det er ikke slik at man bare møter opp på Skälefjell, dropper treér og firer kammene og går for onsighten som om det var på Gandalfveggen. For den gjennomsnittlige klatreren krever det en del topptauinnsats med påfølgende frustrasjon og glede. For stjernene kan det gå med ett topptauforsøk innabords, men det er nok av de som har måttet ta til takke med å la låvedøra i toppen gå av hengslene. Redpointen av Electric lar vente på seg. Nøkkelen er å tørre å prøve, enten det er firepluss på Vardåsen, sjumin på Kalle, Storpillaren eller Electric Avenue. Kanskje har man flaks og ruta passer som hånd i hanske. Følg inspirasjonen, man får uansett en fin opplevelse.

For den spesielt interesserte. Sikringene i rekkefølge fra venstre til høyre. Hvordan og hvilke sikringer som er forlenget med en kortslynge er nøye gjennomtenkt.

Mitt bekjentskap med Electric startet påsken 2017. Det var kaldt, jeg var alene på Skälefjell. Med clog. Sånn liker jeg det noen ganger, å surre med mitt uten å måtte bry noen andre. Trøkket i lyrikken til hiphopen som kom sprakende ut av mobilen i brystlomma sto ikke i stil til trykket i min biceps eller krimp der jeg strevde med flytta. Det føltes hellig å få stifte nærmere bekjentskap med noe man stort sett bare ser på glossy bilder i klatremagasinene. Jeg fikk etter hvert gått alle sekvensene ganske greit den våren, men aldri summet meg selv, huden eller været til ett ledforsøk. Sikringene fant jeg også ut av, det var i hvert fall mange av de, 17 totalt. På 35 meter klatring er jo ikke det så ille. Noen var små og den grønne nr. 2 kilen rett før cruxet måtte files litt på for å få den inn i risslomma, men til gjengjeld; der satt den! Alt var nøye gjennomtenkt, – forlenge øverste kam så den ikke drar ut den nederste, passe på så kilene sitter selv om de får drag utover, huske hvilken vei kammene på kamkilene skal vende for å sitte best. Alt det som den selvgode DNT-instruktøren sa på tradkurset, men som man kanskje ikke tenker så mye på til vanlig. I tillegg kom hvilken side av selen man skal ha sikringene på og i hvilken rekkefølge, samt hvilke tak å bruke og hvordan man skal stå for å sette de. Trad-redpointing gir en interessant ekstra dimensjon utenom de faktiske flytta, som var harde nok i seg selv.

Hvilen etter den hardeste sekvensen. Cruxet slik jeg gjorde det er å laybacke seg til den kalka sloperen nederst til høyre i bildet. Selv om cruxet her er unnagjort har seksjonen etter hvilen vist seg å sette en stopper for mang en håpefull, det skjedde heldigvis ikke denne gangen. Foto: David Julien.

Spol fram ett år og jeg sitter i bilen på vei til Bohuslän. Jeg er der halvveis for å klatre, halvveis for å klatre Electric Avenue. To vidt forskjellige ting, sånn for hodet. Når jeg kommer til Svinesund kan jeg merke det, min stakkars Berlingo er sjanseløs mot Electric sitt magnetfelt. Jeg er straks innbundet i topptauet. Det går bra. Vinteren i buldreveggen har gjort godt og flyttene føles solide. Jeg får hvilt meg fresh på de dårlige hvilene som kjennetegner ruta. Det blir et par ledeforsøk den turen. Klatringa føltes bra, men det var en kinkig mental omstilling å tenke at jeg kommer til å gå Electric Avenue da jeg rota det til rett etter cruxet på ett par forsøk.

Så glad blir man av å gå Electric Avenue. Foto: David Julien.

Pinsen kommer og jeg er tilbake. Denne gangen med tomt hode, det er bare å klatre, klatre Electric! Klatringa føles bedre enn noensinne før. Halvveis gjennom første vanskelige seksjon i bunn av ruta, merker jeg at håret blafrer litt i ett lite vindpust. Hjelmen ble visst glemt igjen på bakken. En trivialitet. Fallene, dog lange, er for rene til å gjøre noe skade. Og jeg kommer ikke til å falle. Tjuemeter høyere opp og den grønne Totem Basic kammen før cruxet glir 1 cm lengre inn enn den pleier i risslomma si. Mirakelstemning. Her er det bare å kjøre på. Selv om cruxet kjennes hardt ut er det nå ingen nåde; krimper blir låst og all tvil på de små fottakene blir avlivet med mikrometerpresisjon og stålvilje. Å mantle opp i jettegryta i toppen er surrealistisk, en drøm har gått i oppfyllelse. Å skue utover den svenske landsbygda minner meg på at det er jo bare en klatrerute, denne fredfulle avkroken av verden tusler avgårde i det samme tempoet som før.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Solve : *
4 − 2 =