Klatring i Lofoten

Klatring i Lofoten

Etter jeg ble 30 år, har kanskje krisa slått litt over over meg uten jeg selv har innsett det. Motorsykkel er vel kanskje det største tegnet. Med en drøm og et håp om å oppleve noe av verden på to hjul, følte jeg det hvertfall ikke var en dårlig ide å få til en mindre testrunde i år i mer kjente omgivelser, for å se om i det hele tatt dette var noe for meg.

VPG-ambassadør Mads Gausdal tar seg en velfortjent kvil i Pianokrakken – Lys og Skygge (5+)

Etter den fantastiske mini-ekspedisjonen til Kirgisistan i fjor sommer (les turrapporten her), hvor det ikke ble så mye klatring som vi hadde håpet på, kjente jeg at charterfeberen sugde seg på meg i år. Eventyr og klatring er så mangt, noen ganger er det perfekt å gå med nesen nedi en fører og lete etter stjerneruter, mens andre ganger er de linjene man søker etter gjennom kikkerten rettet mot en ukjent vegg. Denne gangen var det føreren som frista mest og ikke mye annet er mer rock solid enn Lofoten og alle klassikerne området rundt Henningsvær har å by på.  Selv for en som sverger til Sunnmøre og Molladalen.

 

30-årskrisa resulterte i motorsykkel. Fra Ålesund til Lofoten er det 12 ferger fordelt på 1.300 kilometer.

Planen var bankers: Kjøre kystveien fra Ålesund opp til Henningsvær for å bli kjent med seg selv, 10 til 12 dager med klatring, deretter suse E6/E39 hjem i siste liten for å rekke et bryllup. Og planen ble like bra utført.

Det er godt for kropp og sjel etter 1.300 kilometer på motorsykkelsetet å endelig komme fram til Lofoten.

To og en halv dag, 12 ferger, 1.300 kilometer senere med forholdsvis lite sår bak, var det deilig å parkere sykkelen utenfor klatrekaféen, rekke den klassiske klatreburgeren og en kald halvliter før kjøkkenet stengte.

Første dag med klatring på Skiløperen på Festvåg (6-)

 

Den neste uken skulle vise seg å bli en rimelig heit opplevelse av Nord-Norge. Med gradestokken over 30-tallet i solen, ble vi pent nødt til å omrokkere på døgnet. Det ble vekkerklokke- og jamme-trening i høy grad. Klassikere ble plukket i hu og hast før solen traff fjellveggene, og etter omlag 45 taulengder på 10 dager sa vi oss vel fornøyde og benyttet de siste dagene til Trevarefesten i Henningsvær.

Standplass på Presten – Vestpilaren etter en av norges flotteste taulengder (Grad 6)

Skal jeg plukke ut et høydepunkt må «Vestpillaren» (selvfølgelig) på Presten med de siste tre lengder inn på «Himmelen kan vente» nevnes. I tillegg om dette kombineres med «Korstoget» opp til Storhylla først, er dette en fantastisk kombinasjon. Presten-massivet er flott på denne måten med muligheter for å skreddersy sine egne kombinasjoner av ulike ruter i enestående kvalitet.

For å slippe unna sola startet vi å klatre klokka 0600. Da er det lov å nyte utsikten.

Forhjulet vendte sørover og etter 1.100 km fordelt på 17 timer med E6 og E39 rakk jeg en lett jogg gjennom dusjen før det bar til Sandefjord i bryllup. Om det fortsatt blir tur neste år? Vel, ny og mykere sal er hvertfall førsteprioritet, og brura sa ja!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *