Not your average kjærestetur II

Not your average kjærestetur II

Halla! Ingrid her, igjen – og (nesten) vel tilbake fra Chamonix! Tre fjell, rundt 1100 høydemeter, ti timer. Svette, tårer, høydesyke, smerte. Befriende, fantastisk, utfordrende, majestetisk, morsomt, takknemlighet. Dette er bare noen få ord som, for min del, kan beskrive toppdagen på veien til og fra Mont Blanc (4810 moh) via The Trois Monts-ruten.

På vei ut fra Aiguille du Midi for vår første akklimatiseringstur. Foto: @torkjelhurtig

Selve reisen startet på samme måten som de aller fleste turer; med research og planlegging. Fra blogger til guidebøker til YouTube-videoer for å lære nye tips og triks. Derimot ble jeg veldig overrasket over hvordan Chamonix faktisk er, både når det kommer til hvor sinnssykt fin byen er og hvor INSANE utsikten alltid er – selv fra midt i sentrum! Hvis du ikke har vært i Chamonix før, så ligger byen som en liten dal med to fantastiske fjellkjeder på hver side av seg. I tillegg så har annenhver person du ser på gata enten på seg klatre, – hiking- eller løpeutstyr, og det kryr av sportsbutikker. Det er ganske kult at hele Chamonix fungerer som et slags friluftsmekka!

Her går vi tur på Brévent-siden av byen, mens Aiguille du Midi og Mont Blanc er, som du ser på bildet, på andre siden av byen. Foto: @torkjelhurtig

Etter ankomst tok det oss ikke lange tiden å finne frem til en ganske rimelig og chill campingplass (Les Arollés). Det lå kun 5 min gange unna gondolheisen til Aiugille du Midi (3842 moh), som var selve startpunktet til flere av eventyrene våre disse to ukene. Av den grunn kjøpte vi heiskort som varte i 13 dager, som gjorde at vi kunne benytte oss av alle gondolheisene (+ et turisttog opp i fjellene på Mont Blanc-siden av byen) så ofte vi måtte ønske. Den første uken bestod av ulike klatreruter og akklimatiseringsruter- særlig Cosmique Ridge-ruten er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Her er vi litt over halvveis under akklimatiseringsruten vår på The Cosmique Ridge. Den runde, høyeste fjelltoppen er toppen av Mont Blanc! Foto: @ingridandreahj

Jeg forhørte meg ivrig med alle vi ble kjent med (som har besteget toppen via enten/eller) om de to mest benyttede rutene opp til selve toppen av Mont Blanc. De aller fleste svarte noenlunde det samme; Goûter-ruten er lenger, men likevel “a walk in the park” og at The Trois Monts-ruten skulle være “more difficult and very hard”. Slik jeg oppfattet det, ligger hovedforskjellen i hvor bratt og teknisk rutene var. Ettersom jeg ikke har vært på en slik type tur før, og jeg ærlig talt var pissnervøs, så ville jeg gjerne gå “den enkleste” ruta. Imidlertid så var problemet vårt at man måtte ha forhåndsbooket hytteplass på The Gouter Hut for å bestige fjellet fra den siden. Med andre ord, så var det ikke lov å sette opp telt (det å gå hele ruten på én dag er nok kun for de aller, aller sprekeste gærningene). Dette var fordi de ønsket å forhindre at folkemassen i fjellet skaper kø (og for å verne om naturen). I og med at vi dro midt i høysesongen av turister, så var det omtrent umulig å få booket plass.

For en TELTPLASS! Med utsikt opp mot Mont Blanc! Foto: @ingridandreahj

Vi sto opp tidlig mandag morgen, og ringte inn kl 07 for å høre om det var noen avbestillinger på Goûter-hytta. Vi fikk et soleklart “nei” av en ansatt som så klasket på røret- sikkert drittlei av folk som ringer inn og maser. Så jeg beit tenna sammen, og vi bestemte oss for å gå den “den vanskelige” ruta istedenfor.

Bare timer senere var vi på vei mot gondolheisen som skulle ta oss opp til Aiguille du Midi. Herfra gikk veien videre ned til The Cosmique Hut (3613moh), hvor vi hadde fått hytteplass, og fikk servert en treretters middag. Jeg følte meg litt kvalm og svimmel under middagen, men tenkte ikke over at det kunne bety noe mer enn det at jeg var trøtt (og ikke minst FULL AV NERVER). Etter måltidet og litt sosialisering, krøp vi til sengs rundt kl. 21. Jeg gledet meg så sinnsykt mye!

Det er ut i fra denne hulen på Aiguille du Midi de fleste eventyrene starter. Foto: @ingridandreahj

Vekkerklokka ringte 00:30. Da hadde jeg KANSKJE fått sammenlagt én time på øyet. Å skulle sove i et rom med 19 andre klatrere var faktisk ikke noe problem- det var mer nervene mine som holdt meg våken. Torkjel og jeg pakket sekkene, kledde på oss og gikk ned til frokost før avreise. De første fire timene hadde vi bra gangfart og følte oss forholdsvis bra begge to. Ikke nok med at utsikten ned til Chamonix var helt fantastisk, så var det også stjerneklar himmel.

Lysrekka foran oss er andre team sine hodelykter, på vei opp Mont Blanc du Tacul (4248moh) Foto: @torkjelhurtig

Det var på vei opp det andre fjellet på ruten at jeg begynte å føle at noe ikke var som det skulle. Gårsdagens svimmelhet hadde tatt meg igjen med full storm, og jeg hadde vanskeligheter med å få i meg vann. Ikke lenge etter sto solen opp, og jeg konkluderte med at det jeg trengte, det var SØVN. Midt i en bratt bakke over en gigantisk bresprekk. Flere tusen meter (mer eller mindre) rett ned. På det tidspunktet virket det som det eneste fornuftige for meg å gjøre. Heldigvis fikk Torkjel overtalt meg om at det var en dum idé, og vi gikk videre.

Soloppgangen over Mont Blanc du Tacul. Hvis man ser nøye, kan man se to andre team på tre personer bak oss. Foto: @ingridandreahj

Veien videre gikk tregt, og alle som vi startet anmarsjen med var for lengst ute av syne; vi møtte faktisk på noen som var på vei ned igjen da vi hadde rundt to timer igjen til toppen.

Jeg var så svimmel at jeg slet med å holde følge, føttene mine var såre, jeg var ekstremt trøtt og ørene mine hadde begynt å verke. Likevel holdt jeg fast ved det at beste muligheten for å komme oss ned av fjellet, var å komme oss til topps, slik at vi kunne ta Goûter-ruten tilbake igjen. Jeg gråt og gråt under de siste stegene mot toppen, og snørra rant som bare rakkern. Omsider begynte jeg å snyte meg, og det føltes ut som om trykket i ørene mine skulle eksplodere hodet mitt. Om du noen gang har fått heftig øreverk på et fly, så vet du hva jeg snakker om!

Dette er omtrent det eneste bildet som ble tatt av meg på toppen. Ansiktet mitt var så hovent. Det så nesten ut som at jeg hadde sprøytet inn restylane i leppene. Foto: @torkjelhurtig

Idet vi endelig kom oss opp, trillet tårene enda hyppigere. Men jeg følte ingen glede eller mestring; jeg var mest fokusert på smertene. Jeg tok av meg sekk og klatresele, og gikk for å tisse ved ene kanten av toppen der andre hadde gjort sitt fornødne før meg. Det var da alt plutselig ble 100 ganger verre; jeg innså at jeg overhodet ikke hadde kontroll over balansen min. Jeg fikk omsider karret meg opp i stående stilling, men jeg turte ikke røre meg; jeg var skråsikker på at om jeg tok et steg til, så ville jeg ramle av fjellet. Blant flere andre som var på toppen, var det en guide som la merke til meg først. Han fikk Torkjel til å bli oppmerksom på at han måtte hjelpe meg tilbake til sekkene våres. Torkjel prøvde å få i meg vann og mat, men det kom rett ut igjen. Jeg holdt meg for ørene og gråt enda mer enn før. Hele kroppen verket. Jeg hadde nå vært våken i nesten 30 timer, og var totalt utmattet- både fysisk og psykisk. Hvordan i alle dager skal jeg klare å gå ned igjen?

Jeg tenkte at jeg i alle fall måtte ha ett bilde fra toppen, så dette var det eneste bildet jeg tok. Foto: @ingridandreahj

Jeg tror vi hadde vært på toppen i rundt 40 min da guiden kom bort til oss igjen. På bakgrunn av tilstanden jeg var i, konkluderte han med at det mest sannsynlig ikke var trygt for oss å gå ned fjellet. Etter mye frem og tilbake, så ringte guiden på våre vegne til redningshelikopter; en telefonsamtale jeg virkelig skulle ønske at vi slapp å måtte ta. Jeg taklet ikke det å bli sett på som en overivrig og uviten turist som har tatt seg vann over hodet.

Torkjel fikk telefonen, og ble gitt instrukser om å stå med hendene i en Y samt fortalte de hva slags farge det var på jakkene våres. Da helikopteret kom, tok det totalt 3 runder rundt fjellet før de fikk landet, noe redningsmannskapet mente var vår feil; i tillegg til å gjøre det overnevnte, skulle vi visst ha bedt alle de andre klatrerne om å gå ned fra selve toppen.

Vi lå begge på bakken, bøyd over sekkene våres og med hodene ned mot bakken for å skjule oss best mulig fra den kraftige vinden fra helikopteret. Redningsmannskapet gjorde ingen innsats for å skjule irritasjonen sin; de tok et godt grep i jakken min, og reiv meg inn i helikopteret med full fart. Først traff ribbena mine kanten på helikoptergulvet med et brak og jeg ble slått pusten ut av. Deretter tok de beina mine og flippet meg rundt så jeg tok en salto til bakerst  i helikopteret- før de kastet sekkene våres rett på meg med full kraft. De forsøkte å dra Torkjel inn også, men ettersom han veier betydelig mer enn meg, så ble det heldigvis ikke like brutalt for hans del. Ingen så på oss eller snakket til oss, annet enn én fyr som spurte Torkjel om vi var franske. Vi sa nei, og ble derfor dumpet av utenfor Cosmique-hytta (3613moh), sammen med en fra redningsmannskapet før de fløy av gårde. Mens Torkjel diskuterte med paramedikeren om hvorfor vi ikke fikk bli med helt ned til Chamonix, så oppdaget jeg at jeg hadde en del rifter i buksa jeg ville sjekke ut. Det viste seg at jeg, under saltoen inne i helikopteret, klarte å sparke meg selv i leggen- MED STEGJERN PÅ SKOA. Resultatet av det ser du på bildet nedenfor. Helikopteret kom da heldigvis ganske kjapt tilbake, og redningsmannskapet bar meg pent inn og var intet annet en veldig snille og omsorgsfulle. Det snudde raskt?!

Det ble totalt 7 sting. Foto: ingridandreahj

Etter å bli lappet sammen på sykehus, fikk jeg karantene på høyde i 3 dager, en kraftig influensa og en smertefull solbrenthet i ansiktet. Alle planene for den siste uken vår ble avlyst, da bare det å gå reiv noe grenseløst i stingene. Heldigvis har det seg slik at det er lett å bli kjent med andre friluftsfolk i Chamonix, så Torkjel fikk i alle fall mer utnytte av turen!

Det er kanskje klisjé å si, men jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde gått med noen andre enn Torkjel. Ikke bare passet han på seg selv, men også meg absolutt hele veien. Han viste meg intet annet enn forståelse og tålmodighet da jeg klagde og gråt.

Alt tatt i betraktning er jeg uansett veldig takknemlig for at vi kom oss ned, og jeg ser frem til å dra tilbake igjen neste sommer; da skal jeg gå både opp OG ned selv!

Her er vi kommet oss over det andre fjellet på ruten. Et norskt kjærestepar jeg dessverre ikke husker navnene på tok bildet av oss.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *