Stupbratt løssnø ned Storkalkinn, Nord-Europas største kystfjell

Stupbratt løssnø ned Storkalkinn, Nord-Europas største kystfjell

Bli med når Trygve Sande og Steffen Fjelldal kjører den bratte og kompliserte nordøstsiden på Storkalkinn i Sunndalen.

Mot slutten av påska 2017 var det strålende forhold og superstabilt snødekke i Sunndalsfjella. Egne erfaringer og samtaler med dyktige kjente som hadde vært på tur i bratte Sunndalsfjell tydet på at det var muligheter. Skulle det bli nok en tur på Sunndalens gigant – Storkalkinn?
Nordøstfjeset her er en av de mest krevende og spekatakulære nedkjøringene i Sunndalsfjella, og krever helt spesielt gode forhold. At denne er kjørbar hører til sjeldenhetene. Men nå var det altså forhold. Erik Martinsen, Robert Ulfsnes og Janette Hargin kunne melde om svært gode og stabile forhold i høytliggende nord- og østhellinger. Varsom.no var enig.

Klokka kvart på fem tirsdag etter påske, plukker jeg Steffen Fjelldal opp utafor huset. Han står der med ferdigpakka tursekk og kaffekopp i hånda. I bilen nedover går det i rolig country og americana-musikk. Det er for tidlig på morgenen for rock’n roll.

Litt før klokka seks tar vi fatt på turstien fra Mæhle, rett ovafor Sunndalsøra. Vi er spente på hva dagen vil bringe. Den gigantiske nordøstsida på Storkalkinn har langsgående toppskavl hele veien, og vi vet ikke om vi vil klare å komme oss inn i siden i det hele tatt. Derfor har vi planlagt alternativ nedkjøring ned den slakere østsida, og ned Hareimsfalla. Skavler er ikke til å spøke med!

Fra Hareimsdalen starter vi å baute opp den bratte lia til venstre for Litlhareimnebba. Sida har hard smelteskare. Jeg velger å sette på skarejern, mens Steffen velger ski på sekk og stegjern. Jeg går lettere og billigere, men Steffen er nok tryggere skodd. Jeg sørger for å ha øksa lett tilgjengelig, men når føret går over til myk stabil snø kan jeg senke skuldrene litt. Vi kommer opp i et stort flatt skar, og får sol til matpakka. Stemninga er god, mens også litt spent. Vi vurderer fremdeles snøforholdene til å være ypperlige.

Så tar det fatt opp den litt kvasse nordryggen. Først litt bauting opp på ryggen, så blir det ski på sekk og klyving. Her får vi bruk for skarejern, stegjern og isøks. Vi har tau og sikringsutstyr i bakhånd, men vi synes den lette men litt eksponerte klyvinga er forsvarlig uten.

Oppe på topplatået stiger spenninga. Vil vi komme oss inn i Nordøstfjeset, eller blir det plan B? Etter en del besiktigelsesarbeid (her må vi passe på å ikke gå ut på skavelen under noe omstendighet!), finner vi punktet vi vil entre rett ved toppvarden. Gløttvis innsyn fra fortoppen, og en stein som stikker opp av snøen gir indikasjon på hvor det er mulig.

Men det krever tau, utstyr, erfaring og improvisasjon å i det hele tatt komme seg inn i fjeset. Vi tar i bruk søkestang, rutchblock-cord, spade og tausikringsutstyr for å komme oss inn. Sikret i tau graver vi oss gjennom skavelen og ned i den spektakulære renna fra toppen.

Snøen er svært stabil, men skavlene ovafor gjør at du vil være effektiv for å holde eksponeringstida nede. Jeg går gjennom skavelen og tar stand slik at vi kan stå under ei klippe å ta på skiene. Litt i le for eksponering. Jeg sikrer Steffen etter. Toppartiet er stupbratt, og vi holder oss sikret til begge har fått på seg skiene på hylla vi har gravd og hogd ut.

Det er spennende å klippe seg løs fra sikring, og pakke sekk og spenne støvler for nedkjøring. Men snøkvaliteten er fabelaktig. Det sløffer rundt oss for hver sving, så en må holde kontroll på dette, og gjøre stopp ut til side for fallinja. Vi bytter på å kjøre først.

Føret er helt fenomenalt; stabilt, mykt og forutsigbart. Vi blir varme i trøya, og begynner å kjøre fra sløffet. Vi nyter svingene, men vil også holde eksponeringstida ned med tanke på skavlene over.

Halveis ned det gigantiske fjeset, på flanken hvor det er litt slakere, må vi traverser litt skrått mot høyre, og kjøre rundt stup- og klippepartiet under oss. Helt nederst i den 1100 høydemeter lange sida blir føret mer varmepåvirka og tungt. Men vi holder koken til vi kan gi hverandre en bjørneklem godt nede i Hareimdalen.
Det er ei nedkjøring for historiebøkene – i alle fall for Steffens og min historiebok…

Vi må gå de siste 500 høydemeterne på skisko ned stien. Men det gjør ingenting. På tur ned treffer vi et par trimmere med joggesko og tights. Vi kommer i prat, og de gir uttrykk for at dette kanskje ikke er noen typisk skitur. Det må vi si oss enige i.

Også avsluttes en slik turdag som den bør, med et besøk på Spiskammerset på Sunndalsøra, med ingefærøl og mat i solveggen utafor.

Fakta om Storkalkinn:

  • Høyde: 1880 moh
  • Regnes som Nord-Europas høyeste kystfjell, og er det høyeste fjellet i Sunndalsfjella i Møre og Romsdal
  • Høydeforskjellen fra startpunktet på Mæhle til toppen er ca 1865 m.
  • Storkalkinn er sjelden besøkt som skifjell, men kan nås fra Torbudalen som en lang fjellskitur, eller som en bratt og utsatt topptur opp Hareimdalen og via Hareimdalsfalla.
  • Ruta ned nordøstfjeset er svært vanskelig og utilgjengelig. Både på grunn av den enorme dimensjonen, skavl langs hele toppen, og seriøs bratthet og eksponering. Den ble kjørt først av Tor Olav Naalsund og Jørgen Aamot tidlig på totusentallet, og har vært kjørt mindre enn en håndfull ganger.
  • Trygve har vært ned en annen variant av fjeset sammen med Tor Olav i 2009
  • Storkalkinn ligger like sør for Sunndalsøra på Nordmøre.

Storkalkinn linje ned på ski
Her er linja som ble kjørt ned

Previous Image
Next Image

info heading

info content

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Solve : *
26 − 23 =