Klatring på Grønland

Klatring på Grønland

Storvegg!
Foto: Sara Bergentz.
Bjørn Owren kritter fingrene på svaet på vei opp ruta “Moby Dick” på Ulamertorsuaq.

 

Skrevet av: Tommy H. Sjødis

Det er rundt middagsbord at ideer ofte dukker opp, og slik var det også med denne. Middagen fant sted i Eresfjord, på hjemgården til Ragnhild. Det var januar, dagens topptur satt fremdeles i beina og mors viltgryte var ferdig fortært, da Bjørn og Sara avslørte sine hittil hemmelige planer om klatretur til Grønland. Ragnhilds far lot seg rive med i Grønlandspratet og fant frem gamle bøker om temaet. Dette virket da litt spennende tenkte vi. Frøet var spredd, og sådd.

 

Et par uker senere ble en facebook-gruppe opprettet for planlegging av en mulig tur til Grønland. Uten forkunnskaper ble Ragnhild og jeg med i gruppa. Gruppa ble opprettet med navnet “Grønnland 2015” – med en “n” for mye tydet vel dette på at også resten av gruppa hadde minimale kunnskaper om verdens største øy, men jo mer vi fant ut, jo mer gira ble vi, også ble planene spikret. Etter  utallige timer på nettet og e-post korrespondanser hit og dit landa flyet vårt 28.juni i Narsarsuaq. En firetimers båttur senere traff vi på Niels i Nanortalik. En dansk type som hjalp oss med det meste og mannen bak Nanortalik  turistkontor. I Nanortalik ble vi innlosjert i vandrehjemmet “Mathildes hus”. Vi skulle kjøpe proviant, kikke oss litt rundt og deretter reise med nok en båt inn Tasermiutfjorden. Tredje dagen etter at vi reiste fra  trygge lille Norge hadde vi etablert base-camp i Tasermiutfjorden.

 

Ruta, som ble hetende “British Route”, ble gått i

fri for førstegang i 2003 av Tim O’Neill og Nathan Martin med graden 5.12.

 

Eventyret skulle starte. Vi kunne navnene på alle fjellene rundt oss. Vi visste hvilke ruter som gikk opp de ulike veggene, og vi hadde til og med konkrete planer om noen bestigninger selv. Men så står man der da… og føler seg plutselig veldig liten. Fjellene henger over deg, du lurer på om det egentlig er greit for dem at du er her, og enda mer hvordan det vil være å bestige dem, så langt fra alt og alle. To store  granittvegger utmerker seg i dette området. Den ene er Nalumasortoq, den andre er Ulamertorsuaq. På Nalumasortoq, også kalt “den åpne bok”, går en helt fantastisk linje som førstegang ble besteget av et britisk klatrelag i 1995. Ruta, som ble hetende “British Route”, ble gått i fri for førstegang i 2003 av Tim O’Neill og Nathan Martin med graden 5.12. I 2008 ble den blant annet besøkt av superparet Hilde Bjørgaas og  Hanna Restorp. Vi hadde alle fire planer om å gjøre et forsøk. Første taulag ut var Sara og Bjørn. Det var svært godt vær da vi ankom Grønland, og Sara og Bjørn ville ikke la det gå til spille. Men med flere  reisedager i kroppen og uten portaledge fikk de dessverre avslag på søknaden om bestigning. Sara og Bjørn kom tilbake til Basecamp og kunne rapportere om bratt snø ved innsteget, et bombefast riss som aldri tar  slutt og en helning på veggen som virket mer overhengende enn loddrett.

Så var det jeg og Ragnhilds tur. Vår første storvegg. På grunn av rutas vanskelighetsgrad og vedvarenhet vurderte vi det til at sjansene for suksess ville øke jo tyngre stil vi valgte oss. Det ble derfor full teknisk  storveggsstil. Vi pakket storveggsrack, portaledge og mat for 5 turdager. Siden vår tidligere erfaring med teknisk klatring begrenset seg til en enkelt taulengde på Tikneppen i Trondheim, kunne en trygt si at  stemningen var spent. “British Route” skjærer seg rett opp Nalumasortoq kun avbrutt av en mindre travers på en hylle etter 14 taulengder, før den går videre opp på toppeggen etter 18 tauelengder totalt. Risset  man følger veksler fra håndstørrelse til noe større, og off-width på et midt-parti, for så å bli håndstørrelse igjen, før det lukker seg til et fingerriss som avslutning. Klatringen er gjennomsnittlig dønn vertikal og du  får ingen taulengde gratis. Da Ragnhild og jeg hadde nådd “Banana Ledge” etter 14 taulengder var det blitt kveld på den tredje dagen. Vi så at oppdriften ikke var helt der den burde være, om vi skulle nå til  toppen og ned igjen før energinivået var helt i bånn. Av respekt for turen og tiden, valgte vi derfor å snu her. Tilbake i basecamp lurte vi selvfølgelig på hvordan det hadde vært om vi hadde fortsatt til toppen og den klassiske tankerekken melder seg: Ville det gått smertefritt? Hadde det vært å be om en epic? Ville klatringen blitt lettere lengre opp? Var vi feig eller fornuftig? En uttopping hadde selvfølgelig smakt bedre,  men til hvilken pris? Siden dette er spørsmål vi aldri vil få svar på, bestemte vi oss for å glemme spekulasjonene og se på turen som en eneste stor suksess. Vi hadde kommet lengre enn vi hadde turt å drømme om,  og to, uforglemmelige solnedganger fra hengende portaledge med utsikt over Tasermiutfjorden og innlandsisen fikk de gnagende spørsmålene til å forsvinne raskt. Det hadde rett og slett vært en helt vanvittig flott klatretur.

Ved neste rappell skjedde det samme en gang til. Det andre tauet måtte kuttes.

Sara og Bjørn skulle så opp på et nytt forsøk. Denne gangen med portaledge. Klatringen gikk som en lek. De hadde høyt tempo. Etter å ha fikset de to første taulengdene den første dagen kom de seg helt opp til 10. taulengde på dag 2. Der Ragnhild og jeg hadde svetta i off-width’en, hadde Sara og Bjørn hentet frem triksene fra Yosemite og skviste seg opp, like lett som nissefar skviser seg ned pipa på  julaften. Andre kvelden i veggen toppet de ut og hadde til og med tid til en hvil og mat på toppen før de startet på returen. På vei ned derimot var flaksen brutt. Høyt oppe i veggen kilte tauet seg på en rappell. Det  satt bom fast og det ene tauet måtte kuttes. Ved neste rappell skjedde det samme en gang til. Det andre tauet måtte kuttes. Midt på natten og 600 meter over bakken så Bjørn mørkt på tilværelsen og ropte en enkel, men dog beskrivende beskjed opp til Sara: “Vi er fucked”. Sara skjønte at dette kom til å bli en lang natt. Usikre på hvor mye tau de hadde igjen, var de spente på fortsettelsen, men når man henger i en storvegg  på Grønland har man ikke annet alternativ enn å forsøke seg videre nedover. Portaledgen hang fortsatt på toppen av 10. taulengde. Med en kileforankring i tillegg til de allerede etablerte boltede standplassene klarte de seg ned hit for en hvil for natta. I lysningen neste dag fortsatte de videre nedover. De hadde regnet ut at tauene omtrent var lange nok for 40 meters rappeller og sammen med morgensola, steg også  optimismen. Utpå formiddagen var Bjørn og Sara igjen nede på trygg grunn. De tok en ekstra natt i Highcampen før de startet den lille dagsmarsjen ned breen og moreneryggene tilbake til Basecamp den 5.  dagen.

Storvegg!
Foto: Ragnhild Fagerslett.
Ragnhild Fagerslett har forlatt campen på toppen 10. taulengde av British Route på Nalumasortoq.

Livet mellom klatreturene i Tasermiutfjorden gikk stille og rolig for seg. En typisk dag startet med en god og lang frokost. Gjerne med 2 og 3 bialetti–runder før neste post på programmet stod for tur. En vask i elva hadde vært fint, eller kanskje skulle en bare lese litt bok og ta vasken i morgen? Så kunne det vært godt med litt lunsj og en ny runde kaffe, og hvorfor ikke gå å fiske en ishavsrøye før det ble  middagstider. Fisket var så godt på Grønland at selv den mest hardbarka storveggsnerd ville vurdert hobbybytte. Alle gangene vi gikk ned til fjorden for å kaste snøret kunne vi garantere en ishavsrøye på minst halvannen kilo, gjerne innen den første halvtimen. De største røyene vi fisket var på opp mot 4 kg, eksklusive overdrivelser, og om leseren ikke helt forstår hva som er så vanvittig med dette, så kan vi avsløre at i  visse miljøer er det fiskehistoriene fra grønlandsturen som vekker størst oppsikt. I løpet av vårt 4 uker lange opphold på Grønland hadde vi totalt 2 regndager. Derfor ble det da også flere klatreturer i området.  Uttoppingen på Ketils Pyramide via Swiss Route (6+, 350 m) var vi alle heldige å få ticket. I tillegg fikk vi en felles uttopping på “Lille Ula”, den lille pillaren til siden for Ulamertorsuaq (6+, 300 m). Mot slutten av oppholdet så Ragnhild og jeg vårt snitt til å prøve oss på  en nytur. Vi klatret en ubesteget pillar og kalte ruta “Kolde Fødder” (6+, 400 m). Sara og Bjørn klatret flere taulengder i første del av Ulamertorsuaq på  rutene “War and Poetry” og “Moby Dick”.

Hos Niels i Nanortalik fikk vi ordnet oss kajakker for en 2-dagerstur blant isfjell, hval og sel.

En fullbyrdet Grønlandstur kan dog ikke avsluttes før en har padlet kajakk i inuittenes og kajakkens hjemland. Hos Niels i Nanortalik fikk vi ordnet oss kajakker for en  2-dagerstur blant isfjell, hval og sel. Det var helt perfekt! Gliset gikk rundt og tilbake igjen da vi fornøyde fløy mot Kastrup etter en måned på ville og vakre Sydvest Grønland.

 

Tommy H. Sjødis, Sara Bergentz, Bjørn Owren og Ragnhild Fagerslett

 

[unitegallery GRONLAND]

One Reply to “Klatring på Grønland”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Solve : *
6 − 3 =